En litt sen debutant.

Å gi ut egen musikk, har vært en nokså uoppnåelig drøm. Fra jeg litt klisjeaktig, sang i enden av hoppetau, hårbørster og andre dertil egnede mikrofoner som barn. Drømmen om å sitte bak et flygel, foran et publikum og synge av hjertens lyst.

Jeg fikk et gammelt orgel som tiåring og lærte meg Finn Kalvik sin «Aldri i livet.» Det stoppet seg litt der. Hadde ingen til å lære meg, eller YouTube til å kopiere fra. Jeg kunne sikkert lært med litt mer iherdige forsøk, men slik ble det ikke. Synge kunne jeg klare å kopiere til en viss grad. Abba ble mitt første møte med å synge spaghetti-engelsk. Sammen med Elin, nabo og barndomsvenn, hadde vi stor suksess på låvebrua hjemme hos henne, med «Money Money og Super Trouper» Det var også det hyppigste grunnlaget for uvennskap, da begge hardnakket mente de egnet seg best som hun lyse, altså Agneta.

De første årene på barneskolen gikk jeg litt i ett med tapeten. Jeg var den yngste jenta i klassen, som den gangen var grunnlag for å være nokså upopulær for de andre, som tross alt var flere dager eldre enn meg. Ganske klassisk historie. Sjenanse var min store fiende, og det å skulle markere seg som artist, lå ikke helt i kortene på dette tidspunktet. I fjerde klasse, startet vi med musikk som fag. Det skulle bli min store redning. 

Jeg diktet egen tekst på Bobbysocks sin «Waiting For The Morning», og fikk som oppgave av musikklæreren å lære de andre jentene i klassen å synge flerstemt. Det hadde jeg nemlig lært av å høre på Hilde Heltberg. Min store barndoms-heltinne. Det gjorde liksom noe med synergien i klassa, at jeg plutselig kunne noe de andre ikke kunne like godt. Det min første redning/inngang til noe bedre. Drømmen ble ikke noe mindre etter dette. Jeg var jo nærmest Hanne Krogh på dette tidspunktet.

Livet har bydd på det som livet ofte gjør, en del av det gode og en del av det som krever mer å stå i. Sjenansen har fulgt meg tett hele livet, og innimellom stukket litt kjepper i hjulene. Den har på en måte fått meg til å tro at jeg ikke kan klare det andre gjør, eller at jeg må vente til jeg blir spurt. Jeg er ganske godt oppdratt også, til ikke å buse fram, men vente på tur, helst litt lydløst. 

Sånn ble det med musikken også etterhvert. Jeg har ventet. Jobbet hardt og håpet. Og ventet.

Trodde at ting skjedde i en bestemt rekkefølge, at bare jeg ble god nok, så ville noe løsne. Tok lang tid å skjønne at som i resten av livet, er sjelden ting som de ser ut for. Det er ikke sånn eller sånn, slik eller slik. Det er ingen oppskrift, heller ei en eneste riktig vei til Roma. Det krever en porsjon mot, litt flaks og muligens litt «talent». Det tok også litt tid å skjønne at jeg har vært en del av mye fantastisk underveis, jeg har bare mistet det litt av syne i håp om å oppnå en eller annen form for anerkjennelse. Uten egentlig helt å vite hva den skal brukes til. 

Jeg drømmer ikke lenger om å bli popstjerne, men jeg drømmer om å formidle følelser, stemninger som andre kan kjenne seg igjen i. Kanskje de følelsene som er vanskelige å sette ord på, der gjenkjennelsen er til trøst i livssituasjoner som er tunge å bære, og å være i alene. Avkledd, som følelser er på godt og vondt. Terapi for egne livserfaringer og kanskje til hjelp for noen andre i samme situasjon. Musikk har vært min livbøye flere ganger i løpet av livet. Både som lytter og som utøver.

Jeg er ikke et lite barn, heller ei ungdom, jeg nærmer meg femogførr. Innimellom får jeg litt panikk og tenker at jeg burde begynne å hekle, ikke begynne å lage musikk midtlivs. Så kommer jeg på oldemor som fortsatt kjørte moped som 85 åring. 

I høst startet jeg å skrive noen tekster. Det i seg selv ble ganske heftig, fordi jeg har liksom Dylan, Preus og Waits som noen av mine forbilder. Det har gjort det litt umulig å skrive. Hvordan skulle jeg klare å matche fraser som «Himmelsk korrekturlakk over feilstavet sommer»? Lista ble lagt med marginer umulig å forholde seg til. Jeg valgte å skrive likevel. Oppdaget at jeg måtte slutte å sammenligne. Bare være nok som meg. Og det er heldigvis ikke opp til meg hvem som evt. blir berørt eller ikke av det jeg gjør heller. Så konklusjonen er, ikke vent, eller brenn inne med det du har på hjertet. Det er bare å stagedive og håpe på publikum;-) 

Så da åpnes ballet med singlen «Elsk meg da» 

Det holder ikke bare med en tekst når en skal formidle musikk. Det skal tonesettes også. Jeg er så heldig at jeg har funnet «tonene» med Daniel Marken. Det å ha samme oppfatning av hvilken stemning eller følelse som skal formidles er ikke alltid lett match. Det er det med denne karen. Vi har flere sanger eller låter som det heter på fint, i vente. Og gleder oss til å dele mer.

Det er et ganske bra lag som skal til for å få en sang ut på det store nettet. 

Dette laget har bestått av: 

Takstforfatter/Vokal: Linda Sønsteby
Komponist/pianist: Daniel Marken
Pedalsteel og andre artige: Kjetil Steensnæs
Studio, Mixing og Mastring: Olav Fossheim